9. mai, 2016

Veien til opprykk

Av Rex Hinchliffe 

«Du må ha 20 mann, vet du!».  LIF-leder Harald Moen har fortalt meg det mange ganger – og nå innser jeg at han jammen hadde rett. De siste dagene inn mot Holmenkollen har løperne blitt syke, en etter en. Kristoffer Nordlunde, Kristian Kjonerud, Lars Svaland, Eirik Kurud Olsen … Da er det godt å ha noen gode, gamle veteraner å ringe til, og kanskje en unggutt i tillegg?

Ambisjonen var opprykk, tilbake til eliten «hvor vi hører hjemme». Men laget var blitt svekket, mange hadde fått byttet til etapper som krever forskjellige egenskaper. Usikkerheten var til å føle på i bussen inn til hovedstaden og vårens vakreste eventyr. Ja, våren hadde meldt sin adkomst – endelig – 20 graders og strålende sol skulle gi topp forhold og godt humør. Kanskje dette kunne gå bra likevel?

 Vinjar Skogsholm løp en klok første etappe. Uten særlig erfaring på baneløp, og i et stort felt med flere klasser som begynte samtidig, holdt Vinjar hodet kaldt og jobbet seg gradvis fram. På siste runde ble han en av få skiløpere som kan skryte av å ha parkert Petter Northug i en spurt, og vekslet som nummer 5.

 Arek Zielinkiewicz hadde forberedt seg på en flat 600m ved Gressbanen, men nå fikk han en skikkelig utfordring: 1130 meter med den velkjente Norabakken på slutten. Areks kone Ania hadde allerede løpt en strålende etappe for damelaget, og nå var det hans tur til å vise at de er Lillehammers sterkeste løperpar! Mange har brent seg på Norabakken, men Arek løp kontrollert og leverte pinnen som fjerdemann.

Håkon Morken hadde dagen i forveien vist at fart og formen var på topp. 16,00 på 150 og 34,29 på 300m lover godt for sprintsesongen. Nå var distansen 600m, men det var ikke noe problem for Håkon. Raskeste etappetid, og nå var vi på 3. plass, 15 sekunder bak teten.

 Vi vet fra tidligere hva Gishe Abdi Wako kan gjøre når han får trent. Men nå stilte han opp med så godt som ingen trening siden Oslo Maraton i fjor høst da han fikk seg en skade.  Etter sykdomstilfellene dagene før stafetten, måtte laglederen motvillig be Gishe om å bytte til en hardere etappe enn vi hadde planlagt. Det står stor respekt av at Gishe stilte opp, uten trening men med en veldig god sans for fart og hvor mye kroppen hans tåler.  Gishe har opparbeidet seg stor erfaring og kunnskap som løper, og med nest beste etappetid på «berg og dalbanen» sendte han oss opp i tet.

 Håpet før løpet var å være i tet etter 4 etapper, holde det oppover mot Besserud, og prøve å begrenset tapet på vår antatt svakere andre halvdel av stafetten.  Etter 4 etapper var vi i rute, men nå måtte vi holde vår kollektive pust. På 5. etappe sto en gutt på 14 år, så vidt vi vet den yngste som noensinne har løpt på førstelaget til LIF.  Erik Toftaker er en allsidig gutt som spiller fotball.  Han hadde vært med på noen intervalltreninger med LIF i vinter, og viste at det er mye fart og løpspotensiale i den unge kroppen!  Erik fikk pinnen 1 sekund foran neste laget, og leverte den 1260m senere 2 sekunder bak teten. Rett og slett godt gjort!

 På klatreetappene hadde vi henholdsvis Håvard Solås Taugbøl og Kjartan Helland, to sterke løpere som vi på forhånd hadde tro på at de ville få oss til Besserud i ledelsen. Tilliten viste seg å være fullt fortjent og på løpets høyeste punkt vekslet Kjartan med en ledelse på hele 17 sekunder.  Håvard hadde neste beste etappetid, og Kjartan sjette beste,  men begge to løp i front uten rygg. Vanligvis på klatreetappene er det en stor fordel å ha en rygge å sikte på, så både Håvard og Kjartan leverte toppløp.

Nedover fra Besserud hadde vi Vetle Brekmo. Studiene har tatt Vetle sørover igjen, og han studerer nå på Ås. Dermed meldte han seg til tjeneste for LIF igjen, og det ble et gledelig gjensyn!  Vetle fikk 9. beste etappetid, og vi hadde fortsatt en ledelse på 10 sekunder. Enda viktigere var det at det var 30 sekunder ned til 5. plass, siden det er de 4 beste lagene som rykker opp til eliten. 

 Når man skal finne reserver til laget etter sykdomsforfall, er det luksus å kunne hente inn en så erfaren løper som Morten Sand.  Morten skulle opprinnelig løpe på veteranlaget, som også ble trukket på grunn av sykdom og skader.  Nå var det bare å sette inn Morten på Gressbanen og trykk på «Replay» fra tidligere år.  Morten kjenner 9. etappen så godt som noen, og nå synes han det var skikkelig gøy å løpe i teten igjen! Fasiten ble 1:34, nest beste etappetid og stor respekt fra de nye på laget som ikke kjenner til Mortens storhetstid.

10. etappen, stafettens lengste, begynner med nedoverbakke som ikke passer helt for folk med akillesproblemer. Derfor skulle Arne Mjelde Sæther helst ha unngått etappen, men denne gang var det ingen vei utenom hvis vi skulle få kabalen til å gå opp. Arne kvitterte med 8:15 og syvende best etappetid.  Det var bak det Gishe løp på i fjor, men 5 sekunder raskere enn Lars Berger løp for LIF i 2014.  Jølster IL hadde imidlertid en veldig sterk løper som gjennomførte på 7:43 og tok teten 2 sekunder foran Arne.

På en slik dag er erfaring verdifull, og i Frognerparken hadde vi 52 år ung Geir Strandbakke.  Om det er med eller uten ski på beina, er Geir stort sett alltid i god form.  Geir førte oss i tet igjen og ledet med 3 sekunder på vekslingen. Underveis hadde Geir blitt passerte av en med stor fart, og brukte sin erfaring på å ikke bli stresset og fortsetter i eget tempo. Det var først på bussen på vei hjem at Geir skjønte at den som passerte ham løp i juniorklassen, og at han faktisk vekslet først!

12. etappe er løpets korteste, her kan det vel ikke være så mange sekunder å vinne eller tape? Jo! Vebjørn Gilde hadde god fart, og økte ledelsen med 5 sekunder – det er mye på en etappe på 370 meter! Nå var det hele 45 sekunder ned til 5. plass, og opprykk så godt som sikret.

En ny veteran ventet på 13. etappe, nemlig lagleder Rex Hinchliffe.  Etter å ha løpt samme etappe flere ganger tidligere kunne man koble inn automatikken fra minnene.  Men forskrekkelsen var stor da jeg hørte løperen fra Jølster komme bakfra og forbi i stor fart. Da var det bare å bite tennene sammen og henge på i spurten, slik at vi vekslet like bak Jølster. Løperen fra Jølster hadde suverent beste etappetid, men jeg var fornøyd med å bli en god nummer to!

Han jeg vekslet med var ingen annen enn Knut Lium. Knut og jeg har løpt utallige stafetter sammen. - så lenge siden som i 1999 tok vi sammen sølvmedaljer for LIF i NM-stafett 4 x 1500m .  17 år senere var vi sammen for å sikre opprykk tilbake til eliten! Dette blir gøy å tenke på i årene framover.  Knut tapte 5 sekunder til Jølster, men økte avstanden til 3. og 4. plass slik at 2. plass var nesten i boks ettersom det kun var en etappe igjen.

Og der hadde vi en god avslutter, Tormod Hjortnes Larsen.  Han gjorde et tappert forsøk å hente inn Jølster, men til tross for beste etappetid til Tormod var vi 5 sekunder etter i mål. 

56:17 sekunder, 2. plass og opprykk ble fasiten. En stolt lagkaptein kunne konstatere at absolutt alle 15 løpere hadde prestert på et nivå minst like høyt som man kunne forvente. Ikke en av de 15 hadde en dårlig dag, og det er faktisk veldig sjeldent at man kan si det med hånden på hjertet.  

Takk og gratulasjoner til alle sammen, det er bare å komme i gang med treningen til neste år!